Kokken, havet og framtida

Av Andreas Liebe Delsett


På slutten av 1990-tallet jobber oljeindustrien og partiene som har flertall i Stortinget intenst med å få åpnet Lofoten, Vesterålen og Senja for oljeboring. I mer enn tretti år hadde staten, med sjefsarkitekt og statsminister Jens Stoltenbergs ord, gått «skrittvis og kunnskapsbasert fram på norsk sokkel». Den allmenne oppfatninga blant dem som skulle finne på å være skeptisk er at det nytter ikke hva vi gjør, olja kommer uansett.

Samtidig, et helt annet sted, nærmere bestemt i Trondheim, skjer det noe helt annet som – i hvertfall tilsynelatende – ikke har noe som helst med oljedirektørenes planer å gjøre. En ny restaurant ser dagens lys. De er del av den tidlige bølgen som skal komme til å transformere den norske restaurant scenen, med sitt fokus på kortreiste og sesongbetonte råvarer, og et mål om å forene det beste av norske tradisjoner med en nysgjerrighet og et åpent blikk på hva det betyr å lage god mat i Norge. Senere kommer mange til å kjenne det som den ny-nordiske bølgen, og Credo er en pioner i denne sammenhengen.

Men hva har Credo med oljeboring å gjøre? Det er her jeg må bli litt personlig. Som barn av 1980-tallet, med en matinteresse langt over snittet og oppvokst i den gastronomiske hullet som er Bodø, er den gryende bevegelsen i restaurant-Norge et sant eventyr å være vitne til. Som med alle bevegelser man i samtida ikke nødvendigvis kan merke, er den i ferd med å bli til noe større enn seg selv. Den er del av et skifte i mentalitet, i måten å tenke om hvem vi er og hva vi skal holde på med i dette landet.

Så da Heidi Bjerkan våren 2010, mens hun har pause fra Credo for å være kjøkkensjef på Slottet, takker ja til å bidra i det som skal bli Se torsken! Kokebok for et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja, er det på et personlig plan helt enormt stort, fordi Heidi, fremst i en lang rekke norske kokker, sier at her går grensa.

Her, midt i verdens mest produktive fiskeriområde, som er gyteplass for den siste store torskestammen i verden og avgjørende for biologiske prosesser som understøtter 70 prosent av de norske fiskeriene. Her skal vi ikke drive med oljeutvinning.

Kokkenes bidrag til oljekampen kommer på et tidlig, avgjørende tidspunkt. og med det slutter de seg til det som skal bli den bredeste folkebevegelsen i Norge, en allianse mellom fiskere og kokker, unge klimaaktivister, eldre naturvernere og lokalbefolkninga i regionen.

Og for å gjøre en lang historie kort: Vi vant. Det blir aldri oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja. 1,3 milliarder fat olje og gass kommer for alltid til å bli liggende på havbunnen, og over den skal torsk og sei, hyse og lodde, makrell og sild, kveite og kolmule, kråkeboller og sjøkreps, kamskjell, teppeskjell, kuskjell, knivskjell, o-skjell, alger og plaktom, krill og koraller leve.

Jeg hadde ikke visst om halvparten av disse artene engang, hvis ikke det var for Heidi, Credo og alle kokkene som har jobbet så iherdig for å se hva slags fantastiske fornybare ressurser vi sitter på, og hvorfor de er verdt å ta vare på. Uten deres fantastiske bidrag til oljekampen er det ikke godt å si hvordan det ville ha gått med saken som framsto fullstendig håpløs på det tidspunktet Credo åpnet, og som nå, idet Credo feirer 25 år er vunnet for alltid.

Gratulerer med dagen Credo, og leve havet!

Andreas Liebe Delsett er forfatter og matskribent. I 2010 var han redaktør for kokeboka Se torsken!, der Heidi Bjerkan var en av bidragsyterne. Hans siste bok utkom tidligere i år og heter Leve havet. Olja, fisken og framtida i Lofoten, Vesterålen og Senja (J.M. Stenersens forlag).